«Endring kommer ikke fra å ta i bruk nye verktøy, men fra å ta i bruk ny atferd.» — parafrasering av Clay Shirky, Here Comes Everybody
KI er verktøy, og forskning viser at KI-implementeringer feiler når de fokuserer for mye på å presse nye verktøy inn i eksisterende prosesser, i stedet for å tenke gjennom prosessene først.
Mertens et al. (1) viser at når folk tar i bruk ny teknologi er de i starten motivert av at det er enkelt å bruke, men denne motivasjonen forsvinner raskt hvis de ikke ser hvordan det nye verktøyet passer inn i egen arbeidsdag og arbeidsstil. Særlig hvis innsatsen som kreves for å finne ut av endringen blir for stor (og enda mer i travle arbeidsmiljøer), stopper adopsjonen opp og folk slutter å bruke verktøyet.
På den måten er KI ikke unik. Mertens et al. peker videre på at «anslagsvis 70 % av teknologi-implementeringer feiler delvis eller helt (Forth et al., 2020; Nelson, 2007; Oludapo et al., 2024).» Det leder til «sløsing», «kynisme og stress».
Årsaken er, ifølge dem, en tendens til å favorisere modeller for individuell teknologiadopsjon fremfor selve arbeidskonteksten («arbeidsflyt, avhengigheter mellom oppgaver, teknologier og kolleger»).
Og de undervurderer særlig viktigheten av den «aktive brukeren» (nedenfra og opp) når det gjelder å ta i bruk ny teknologi:
«Implementeringssvikt beskrives ofte som en konsekvens av brukermotstand, med en antagelse om at teknologi som standard er gunstig (Orlikowski, 1992). Modeller for teknologiaksept speiler denne antagelsen, og fremstiller brukere som relativt passive, der bruken drives av oppfatninger om nytte og enkelhet. Dette teknosentriske perspektivet overser hvordan brukere aktivt engasjerer seg med teknologien og omformer den til sitt eget formål.»
«Når man tar hensyn til organisatorisk kontekst og avhengigheter i arbeidet, kan adopsjon ikke behandles som en individuell beslutning løsrevet fra det utviklende arbeidssystemet (Johns, 2006). Det er snarere en dynamisk og fremvoksende prosess der individet tilpasser, omtolker, tilpasser og forankrer en ny teknologi i praksis (Dourish, 2003).»
Med andre ord: KI-modenhet representerer et generasjonsskifte i hvordan vi jobber, men det handler ikke først og fremst om verktøy eller teknologier. Det er en mulighet til å tenke nytt om hvordan vi jobber, om prosessene der vi samarbeider, og — når anledningen gis — er folk de beste til å finne opp sin egen arbeidsmåte på nytt.
KI-modenhet er prosessdesign, ikke teknologi-installasjon.
Kilde: